Der det finnes atferd, finnes det forsterkningsbetingelser

Hvis hunden gjør noe så finnes det noe i miljøet som betaler den for akkurat denne atferden. Vår jobb som trenere er ikke å tolke, moralisere eller synse — men i første omgang å observere.

Et av de mest grunnleggende prinsippene i atferdsanalysen (som er fort gjort å glemme i praktisk hundetrening og i livet forøvrig) er at «all atferd er rasjonell».

Sett fra utsiden kan en hunds atferd se «umulig», «sta» eller direkte «kostbar» ut. Hunden bjeffer på alle som går forbi gjerdet. Den hopper på gjester. Den drar i båndet. Den snuser i bakken i stedet for å komme på innkalling. Den stemmer på et annet politisk parti enn deg.

Men til syvende og sist er den atferden vi ser hos en hund (eller et menneske) alltid et rasjonelt svar på organismens omgivelser — det vil si på akkurat denne hundens eller personens læringshistorie og genetikk. Hvis atferden gjentas, er det fordi «den lønner seg».

Miljøet selekterer all atferd

Atferdsanalysen anerkjenner ikke begrep som «psyke», «mentalitet», «sta personlighet», «vilje» eller andre usynlige agenter inne i hunden som forklaring på hvorfor den gjør som den gjør. Årsakene til atferd ligger aldri inne i individet — de ligger alltid i det ytre miljøet. Miljøet utfører to former for seleksjon: én på artsnivå (gjennom naturlig utvalg over generasjoner), og én på individnivå (gjennom forsterkningsbetingelser, altså læring i løpet av hundens liv).

Atferder som — i større grad enn andre atferder — produserer forsterkere, blir mer sannsynlige. Etter hvert utgjør de en større del av hundens atferdsrepertoar. Det er ikke et «valg» hunden tar. Det er seleksjon.

Constructive vs. pathological approach

Mange hundeeiere møter problematferd med det vi kan kalle en «patologisk tilnærming», altså at det er noe galt med atferden (og dermed hunden!) og at vi derfor må fikse den på en eller annen måte.

En mer konstruktiv tilnærming er å starte med helt motsatt perspektiv: Nemlig at atferden er 100 % rasjonell. Det er dermed ikke noe galt med verken atferden eller hunden (eller personen!). Hunden gjør akkurat det som miljøet krever av den.

Som trener/instruktør starter vi derfor i stedet med å spørre: «Hva i miljøet ‘betaler’ denne atferden akkurat nå?» Det er en helt annen type spørsmål. Det er et spørsmål vi faktisk kan svare på — og når vi har svart på det, har vi ofte også funnet en eller flere aktuelle veier til løsningen.

Et eksempel: bjeffing i vinduet

En hund som står i vinduskarmen og bjeffer på forbipasserende, er ikke «vakthund av natur» eller «engstelig». Den utfører en atferd som blir forsterket — gang på gang, dag etter dag.

La oss beskrive atferden i en ABC-formel:

Sett fra hundens perspektiv virker bjeffingen hver eneste gang. Personen forsvinner alltid til slutt. Det er tilnærmet 100 % kontinuerlig forsterkning — og atferden blir dermed fort veldig robust. Det er ikke «hundens skyld». Det er miljøet som har selektert atferden. Vår jobb som trenere er i første omgang å finne disse forsterkningsbetingelsene.

Å alltid tenke på atferd som en ABC-formel er litt som «å se Matrixen», for de som husker den filmen.

Hvordan lete?

Når en uønsket atferd dukker opp, er det naturlig å spørre «hvorfor gjør hunden dette?». Problemet er at mennesker med vår hverdagslige måte å tenke rundt atferd ofte går rett til diverse mentalistiske svar, altså innbilte/abstrakte årsaker som ligger «inne i dyret».

Noen bedre spørsmål du kan stille er mer konkrete og observerbare:

• Hva skjer rett før atferden?
• Hva er atferden? (beskrevet så presist at en utenforstående enkelt kan kjenne den igjen og telle den)
• Hvilken forandring skjer i miljøet rett etter atferden?
• Noen ganger kan det også være nyttig å spørre; Hvilke andre atferder kunne hunden teoretisk sett gjort i denne situasjonen, og hva er aktuelle fordeler og/eller kostnader ved disse?

Når du har funnet forsterkningsbetingelsene, har du plutselig flere håndtak å vri på: du kan endre antecedenten (fjerne signalet, endre konteksten), du kan om mulig sette atferden på ekstinksjon (fjerne forsterkeren), eller — som regel best — du kan lære inn en annen og mer hensiktsmessig atferd som produserer den samme forsterkeren (eller eventuelt en annen forsterker hvis det er mer praktisk).

Det samme prinsippet gjelder treningsbanen

Dette prinsippet gjelder ikke bare ved typisk problematferd hjemme. Det er like aktuelt for deg som trener mot en eller annen hundesport på treningsbanen.

Hvis hunden din «mister fokus», «blir slapp» eller «gir opp» midt i en treningsøkt eller gjør andre typer «feil» — så finnes det nødvendigvis forsterkningsbetingelser som gjør akkurat disse atferdene fullstendig rasjonelle her og nå.

Kanskje er timingen på belønningen ofte såpass upresis at du forsterker andre atferder enn den du egentlig ønsker å forsterke? Kanskje belønningen kommer for sjelden? Kanskje kriteriene har blitt for høye for fort? Kanskje det å «sniffe gresset» er en mer sannsynlig atferd enn «se på fører» akkurat nå, fordi vi ikke har bygget tilstrekkelig flyt på den riktige atferden ennå?

Hunden gjør alltid det som lønner seg mest, i dette øyeblikket, gitt det den har lært til nå. Det er ikke en svakhet ved hunden. Hunden din virker akkurat slik den skal. Den tilpasser atferden sin til miljøet helt perfekt.

Konklusjon: Vær en detektiv, ikke en hobbypsykolog

Når du neste gang ser en atferd du ikke liker — hos din egen hund, et familiemedlem eller andre folk og dyr du treffer i hverdagen — så motstå impulsen til å forklare den med et begrep inne i hunden. Vær en detektiv i stedet. Observer miljøet atferden forekommer i. Forsterkningsbetingelsene er der. De har vært der hele tiden.

Vår jobb er å finne dem.